Den siste tiden så har blant annet Espen Ottosen med flere begynt å diskutere om det er etisk riktig å bruke kvinnenavn på transkvinner, eller om man skal strebe for å finne fødenavnet / deadname og publisere dette rundt om.

I dag har det toppet seg når en profilert transkvinne henges ut med feil pronom og fødenavnet i avisen Dagen. Personen som gjør dette er en av Norges aller mest rabiate transfober, Margrethe Voll Storaas. Hun og Anne Kalvig, sammen med Tonje Gjevjon akter å gjøre livet uholdbart for transpersoner i Norge, og møter støtte i de evangelisk kristne miljøene.

Vebjørn Selbekk har ikke gitt transpersonen in question samtidig imøtekommelse, og har tidligere uttrykket sin fulle støtte til Anne Kalvig.

For litt siden så hengte noen i kommentarfeltet til Subjekt ut en annen kjent transkvinne, der de brukte et familie bilde fra før hun kom ut som da også inkluderte datteren hennes, hun ga beskjed til Danby Choi over DM på Facebook, han så meldingen, men valgte å ignorere den i flere timer og la posten stå oppe før han etter mange timer omsider slettet den, og kom med en dum unnskyldning om at "han ikke hadde sett den"

Samtidig fikk vi vite at de samme forskerene på rikshospitalet som ble funnet å ha begått grove brudd på forskningetikken mot transpersoner, får fortsette å forske videre, da Anne Wæhre mener det er en sentral del av deres stillingsbeskrivelse.

Det å være transperson i offentligheten blir en jævligere og jævligere tilværelse for mange fremover, med både etablerte og alternative medier som villig stiller opp som talerør for de som hater oss som mest.

Klar for å rute unge over på skikkelig skikkelig depressive sider, og sannsynligvis dele info med Palantir (my guess)

Hvis du eller noen du er glad i sliter med alkoholen, vil jeg virkelig anbefale disse for å dempe alkoholsuget.

Har hatt veldig god effekt etter bare noen dager av de her og ser endelig et lys i enden av den mørke mørke alkotunellen.

Tørr å spørre om hjelp, det var virkelig ikke så skummelt som jeg hadde trodd!

Jeg er en mann i begynnelsen av 30-årene, samboer og pappa til to små barn. Den siste tiden har livet vært ganske krevende, og jeg kjenner at det begynner å gå alvorlig utover både den fysiske og psykiske helsen min.

Vi har et barn med store utfordringer som krever mye oppfølging, tilrettelegging og tilsyn. Det er møter med skole, helsevesen og andre instanser, samtidig som hverdagen hjemme krever mye mer enn det som kanskje er vanlig i en småbarnsfamilie.

Arbeidssituasjonen er også en stor del av belastningen.

Jeg jobber 100 % i en stilling med mye ansvar, høyt arbeidspress og forventninger. Jeg har over flere år lagt ned svært mye tid og energi i jobben. Siden 2017 har jeg i gjennomsnitt jobbet over 250 timer overtid hvert eneste år.

Jeg merker at jeg har store problemer med å koble av fra jobb, selv når jeg har fri. Jeg ligger ofte og tenker på arbeidsoppgaver, problemer og ansvar når jeg skal sove. Når jeg våkner om morgenen, er jobb gjerne noe av det første jeg tenker på.

Det føles som om hodet aldri får hvile. Jeg er mentalt på jobb selv når jeg fysisk er hjemme.

Og når arbeidsdagen er over, begynner på mange måter en ny arbeidsdag hjemme.

Samtidig har forholdet til samboeren min blitt vanskelig. Vi er begge utslitte, kommunikasjonen er dårlig, og det blir en del diskusjoner og krangling. Det føles til tider som om vi bare eksisterer for barna våre. Jeg er veldig glad i familien min og ønsker virkelig at vi skal få det bedre sammen, men akkurat nå føles det som om vi bare prøver å komme oss gjennom hver eneste dag.

Jeg har over lengre tid kjent på stress, bekymringer, utmattelse og følelsen av aldri å få hentet meg inn igjen. Det går utover overskuddet, humøret og livskvaliteten. Jeg begynner rett og slett å bli bekymret for min egen helse.

Det er ikke én enkelt ting som gjør meg utslitt, men summen av alt. Høyt arbeidspress, mye ansvar, bekymringer for barnet vårt, utfordringer i parforholdet og en hverdag hvor det nesten aldri er rom for å hente seg inn.

Derfor bestilte jeg en time hos fastlegen.

Legen tok blodprøver, målte blodtrykk og lyttet på hjertet. Blodprøvene viste folatmangel, og det ble bestilt EKG for videre undersøkelse. Så langt er det greit.

Men da jeg begynte å fortelle om den psykiske belastningen, stresset, familiesituasjonen og hvor utslitt jeg føler meg, opplevde jeg at det ikke ble tatt særlig alvorlig.

Rådene jeg fikk var blant annet:

Bestill matkasse for å slippe å tenke på middager.

Skaff vaskehjelp for å redusere belastningen hjemme.

Barna trenger egentlig bare rene truser, så vi kunne redusere klesvasken.

Spør arbeidsgiver om ulønnet permisjon.

Ellers måtte jeg i stor grad bare stå i situasjonen.

Jeg forstår selvfølgelig tankegangen bak å redusere praktiske oppgaver i hverdagen. Og jeg forventer heller ikke at fastlegen skal kunne løse familieproblemene våre.

Men jeg oppsøkte ikke legen fordi jeg trengte tips til husarbeid.

Jeg oppsøkte legen fordi jeg kjenner at jeg ikke har det bra, og fordi jeg er redd for hvor dette kan ende dersom belastningen fortsetter.

Jeg hadde kanskje forventet en ordentlig samtale om hvordan jeg har det psykisk, en vurdering av den samlede belastningen og risikoen for utbrenthet, eller informasjon om hvilken hjelp som finnes. Kanskje en oppfølgingstime, henvisning til psykolog eller en vurdering av behovet for sykmelding.

Jeg er fullt klar over at en sykmelding ikke løser utfordringene hjemme eller på jobb. Men når man over flere år har presset seg gjennom en krevende hverdag, og til slutt oppsøker hjelp fordi man kjenner at det ikke går lenger, hadde jeg forventet å bli møtt med noe mer enn praktiske råd.

I stedet gikk jeg derfra med følelsen av at jeg bare må fortsette som før, men med litt mindre klesvask.

Jeg ønsker egentlig å fortsette å jobbe og fungere som pappa og samboer. Jeg ønsker å være til stede for barna mine og ta vare på forholdet mitt. Men akkurat nå føler jeg at jeg bruker opp alt jeg har av energi bare på å komme meg gjennom dagene.

Jeg er redd for at dersom jeg fortsetter i samme tempo, vil jeg til slutt møte veggen fullstendig.

Er det jeg som forventer for mye av fastlegen?

Har andre opplevd lignende når dere har oppsøkt lege på grunn av langvarig stress, omsorgsbelastning eller begynnende utbrenthet?

Og hva gjorde dere eventuelt videre? Byttet dere fastlege, oppsøkte privat lege, eller fikk dere hjelp på andre måter?

Jeg vurderer å bestille time hos Volvat for å få en ny vurdering, men er usikker på om det er riktig vei å gå.

Setter pris på erfaringer og innspill.

*Ny konto for anonymitet

Helt sykt, kan det være et tilfeldig offer? Har de vist at det var mye dyre klokker der?

Hva er det som skjer egentlig? Fant heldigvis EN ledig time i Lillestrøm.

Jeg blir oppgitt og flau. Fagforbundet har besøkt skolen og skal gni inn hvilke arbeidsoppgaver jeg har, med intetsigende punktlister. Dette har de brukt 5 sekunder på. Vi står her fortsatt? Er kaffe kraften min?

Hva tenker dere, er frpere puddler på arbeiderpartiets fang?

Jeg vil gjerne dele en opplevelse fra fastlegen i dag, fordi jeg sitter igjen med en følelse av at systemet har blitt viktigere enn pasienten.

Jeg har i åtte måneder gått til manuellterapeut for å få kontroll på ryggen. Takket være behandlingen hans har jeg klart å stå i full jobb som arborist gjennom hele perioden. Nå har tilstanden forverret seg, og jeg klarer ikke lenger å fungere i full jobb. Manuellterapeuten har derfor anbefalt MR og sykmelding. Jeg trenger egentlig bare en kort periode for å komme meg gjennom den akutte fasen, etterfulgt av gradert sykmelding.

Hos den første legen opplevde jeg at jeg knapt ble undersøkt. Jeg ble blant annet bedt om å stå på tærne, men det ble ikke gått ordentlig inn i sykdomsforløpet mitt, hva vi allerede hadde forsøkt, eller hvorfor tilrettelegging på arbeidsplassen ikke lenger fungerte.

Legen sa at jeg ikke hadde krav på sykmelding ut fra det jeg fortalte. Da jeg forklarte at manuellterapeuten hadde henvist meg dit, fikk jeg beskjed om at det ikke spilte noen rolle hva han mente. Da jeg spurte hva jeg så skulle gjøre, fikk jeg ingen reell veiledning.

Jeg ba om en ny vurdering og fikk en ny legetime samme dag. Også her opplevde jeg at fokuset først og fremst var på at jeg ikke hadde krav på sykmelding, og at arbeidsgiveren måtte tilrettelegge. Legen tilbød til slutt 80 prosent sykmelding i én uke, noe jeg setter pris på. Men han avviste samtidig muligheten for en lengre periode uten at jeg opplevde at sykdomsforløpet eller vurderingen fra manuellterapeuten var ordentlig gjennomgått. Og selvom behandleren hadde sent melding inn og forklart situation en bryte ingen av legene sig for hans uttalelse. De sa den ikke spilte noen rolle.

Jeg forventer ikke automatisk å få akkurat den sykmeldingen jeg ber om. Jeg forstår at leger må gjøre selvstendige medisinske vurderinger. Men jeg forventer å bli undersøkt, lyttet til og få en forklaring på hva jeg bør gjøre videre.

Jeg har forsøkt å holde meg i arbeid i åtte måneder. Jeg har fått behandling, forsøkt tilrettelegging og gjort det jeg kan for å fortsette å jobbe. Nå sier behandleren min at situasjonen krever andre tiltak.

Det som gjør meg mest frustrert, er ikke bare avgjørelsen om sykmelding. Det er at jeg satt igjen med følelsen av at ingen egentlig ønsket å forstå situasjonen min eller hjelpe meg videre. Jeg ble ikke tilbudt noen konkret plan, råd eller veiledning.

Hvis de nye føringene rundt sykmelding fører til at leger går inn i konsultasjoner med et utgangspunkt om å unngå sykmelding, fremfor å vurdere den enkelte pasientens situasjon, mener jeg vi har et problem.

Er dette virkelig slik systemet skal fungere?

Har andre opplevd noe lignende etter de nye reglene? Og hvor går grensen mellom å stille nødvendige krav til sykmelding og å avvise pasienter uten å gi dem en forsvarlig vurdering og hjelp videre?

Når jeg var arbeidsledig og fikk dagpenger (3G = ca 18000kr i måneden) tok jeg vekterkurs for å komme meg inn i arbeidslivet igjen. Når jeg informerte NAV om at jeg hadde begynt på dette 1-måneders ettermiddags-kurset fikk jeg rask beskjed om at jeg ikke ville få noe mere penger fra NAV og at jeg ikke kvalifiserte for dagpenger lengre fordi jeg var «i utdanning»

Har etter ca 24 uker med «behandlingstid» fått svar om at klagen min har blitt avslått, og at deres beslutning er helt korrekt.

Ikke bare hadde jeg ingen inntekt, men kurset kostet ca 15000kr så endte opp med gjeld.

Jeg har jobb nå men mener fortsatt at NAV skylder meg etterbetaling for den tiden jeg var arbeidsledig, hva tenker dere?

Edit: har sett igjennom dokumenter og meldekort. Jeg fikk heller ingen penger etter kurset var ferdig selv om at det gikk 2 uker før jeg faktisk fikk jobbet.
Men tviler på at jeg får noe tilbakebetaling på det heller siden NAV ikke tar imot flere klager ang saken med mindre jeg anker…

Algorytmer!

Det heter algoritmer.

Takk og farvel.

Jeg blir så sint når jeg leser dette. Her har 3 tenåringer bevisst gått etter en sårbar gruppe, ranet dem, ydmyket dem og voldtatt dem. Også har de sendt melding som om de hadde gått på casino og tapt penger "Jeg driter i pengene, gøy experience.", "Minner for livet". Hvis dere leser artikkelen kommer det fram at de har et sånt ræva kvinnesyn, dette er folk som har vokst opp i Norge og antageligvis har gått på skole her. Dette var vel også den samme saken der de tidligere lo og spilte musikk i rettsaken. Jeg kjenner jeg oser av sinne og frustrasjon av at jeg har så lite tillit til rettsvesenet at jeg tror konsekvensene blir altfor svake.

Var du en av dem som ble Klarna-medlem for å få 30.000 Eurobonus poeng? Da er tiden kommet for å si opp medlemskapet ditt, så du ikke ender opp med å tape penger du ikke hadde tenkt å bruke!

Trinn 1: Sjekk at du har fått bekreftelse på tildelte Eurobonus-poeng (i Klarna app eller på epost)

Trinn 2: Si opp Klarna-medlemsskap (Masse dark patterns, vanskelig å gjøre i appen, bruk evt søke-funksjonen)

Trinn 3: Ha en fin dag

For kontekst: https://e24.no/privatoekonomi/i/7poMJ8/stanser-populaer-eurobonus-kampanje-ingen-planer-om-aa-aapne-igjen

Og har det noen gang ikke endt i sparken?

Jeg har en bachelor i matematikk og tar nå en master med en del programmering og IT-relaterte fag. Har erfaring med blant annet Python, maskinlæring og dataanalyse, og har også relevant arbeidserfaring.

Jeg har søkt på over 100 stillinger, blant annet summer internships og andre jobber innen IT og teknologi. Ikke ett eneste intervju så langt.

Skjønner at arbeidsmarkedet er tøft om dagen, men begynner ærlig talt å bli ganske frustrert. Jeg forventer ikke å få jobb bare fordi jeg har en utdanning, men hadde jo vært hyggelig å i det minste få sjansen til å komme på intervju.

Er det flere som opplever det samme? Er markedet virkelig så dårlig nå, eller er det noe jeg gjør feil med søknadene mine?

Hadde vært interessant å høre fra folk som jobber innen IT eller med rekruttering. Hva ser dere egentlig etter når dere bestemmer hvem som skal kalles inn til intervju?

For oss som nekter å ha VG+ hvorfor vil hun ikke ligge?